Den nyere tids frihetsideal

Hvordan har frigjøringidealet forandret seg fra opplysningstiden til i dag? Hva er frigjøring, og hva frigjøres vi fra? Hvem er fri – hvem er ikke?

Introduksjon

I sin mest generelle forklaring kan man si at frigjøring er å overkomme begrensninger; det vil si, individets mulighet til å bevege seg gjennom det som før var hindringer og havne i en tilstand av selvstyre. Vestlige samfunn holder dette idealet ganske høyt, ettersom mesteparten av vår ideologiske innflytelse i dag kommer av liberalismen og friheten den tilbyr for enkeltindividet. Men frigjøring fra hva? Det antatte når man nevner frigjøring er at man frigjøres fra noe ytre, slik at man kan fortsette med virkningskraften som bor i individets indre: det er et forhold mellom meg/oss og det ytre/dem. Vi tenker lite på farligheten som denne polariseringen tilbyr; det er lite forklart i dag hvem vi er og hvem dem er. Kan man for eksempel si at vi er det tolerante vestlige samfunn versus de ytre intolerante primitive vesener? Betyr det da ikke at vi også er intolerante i forhold til det ytre? Og hva betyr toleranse uansett? Toleranse er det å tolerere noe; å takle noe man i all egentlighet mangler en evne til å akseptere. Mangelen på definering over hva vi som frie vesener, og dem som ikke-frie/begrensede vesener er, er det som jeg kort vil ta for meg her. Det er en fare ved denne antatt-het som synes for meg å være utgangspunktet for noen samfunnsproblemer i dag – f.eks. at enkeltmennesket oppfatter denne polariseringen som et dilemma mellom to ekstremer, og det virker derfor ikke rart at ekstremisme er et resultat av frihetens dilemma mellom oss og dem i det vestlige samfunn.

Det er tvilsomt for det vestlige mennesket å anta at økt frihet kan være til noen fare. Vi har i vesten kommet frem til at det ikke kun handler om å sikre mannens og kvinnens rettigheter, men også minoriteter, seksualiteter og natur har sin plass i hva vi anser som nødvendig for å øke fellesskapets muligheter; og sådan være forkjempere for frigjøringsidealet. Premisset «Jo friere man er jo bedre er det», er allmennakseptert i dag – menneskerettigheter er kanskje et eksempel på et universelt krav som vi har med henhold til frihet. Det vekker derimot mistanke hos meg med henhold til hvor lite denne tanken har blitt utfordret; hvordan denne friheten defineres ved å sikte til økte rettigheter fremfor å se hva disse rettighetene betyr som sådan. Formålet mitt er verken å fremlegge en vestre- eller høyreekstrem holdning, men å undersøke rollen til det liberale frigjøringsidealet i dag. Dette betyr at frihet ikke skal bli satt som motpol mot ufrihet, men at friheten har nyanser som kanskje kan inneholde ulemper ved beholdningen av den. Hva gjør frigjøring for oss, og hva utelukker det? Hva er frihet i dag, og hva har det vært tidligere?

 

Bakgrunn

Kampen om frihet har vært et felles mål siden opplysningstiden. Den franske revolusjonen baserte sine premisser på frihet, likhet og brorskap – prinsipper som skulle være vedvarende i den europeiske tradisjonen helt frem til nyere tid. Målet med den franske revolusjonen var å avskaffe monarkiet og gi rom for Rousseaus folkesuverenitetsprinsipp: «Suvereniteten, som bare er en utøvelse av samviljen, kan aldri avhendes, og når suverenen helt og holdent er en kollektiv skapning, kan han bare rousseaurepresenteres ved seg selv. I samme stund det kommer en tyrann, eksisterer ikke suverenen mer, og den politiske enheten er ødelagt» Rousseaus mål var å kunne bestemme over seg selv – å ha ansvar ovenfor hvordan samfunnsstrukturens svakheter alltid kunne tilbakestilles til seg selv. Denne innsikten er meget avgjørende for holdningen som store deler av Europa tok til seg i senere tider. Innsikten baserer seg på at problemer som oppstår, både i det åndelige og materielle, er vanskelig å løse om problemene ikke kan tilbakestilles til en selv – det er kun mulig å løse noe når man har muligheten til å løse det med utgangspunkt i seg selv. Vi kan se at denne holdningen fortsatt lever i den nåværende tidsånd. Rousseaus ideal om et radikalt egenansvar har strekket seg til å gjelde alt og alle – ideen er i dag universell. En bemerkning her er at man klart ser på hvilken måte Kant har brukt denne tanken i forfatterskapet sitt. Folkesuvereniteten gjelder i dag ikke kun friheten til å bestemme samfunnsstrukturens balanse med henhold til folkets ytring, men og anerkjennelsen av enkeltgruppers mulighet til å frigjøres ved å bli anerkjent som frie. Det vil si, at det ikke lenger er en kollektiv bevegelse som blir satt i sentrum, men også individets egne rolle til å bryte ut av det som det kollektive begrenser den for å kunne bli.

 

Frigjøring i dag

Hva er det vi frigjøres fra i dag? Minoriteter frigjøres fra krenkelsen de undergår i sin kultur og får muligheten til å velge selv hva de vil beholde ved kulturen. Målet med frigjørelsen er å frigjøre seg fra mangelen på evnen til å velge – å bryte med substanser for å konstruere en egen autonom substans, for sådan å realisere seg selv. Det betyr at en holdning kun er akseptert av allmennviljen når den forstås som et fritt valg – hensikten er at alle skal velge hva de er og vil være, og enhver som ikke har valgt sin plass selv blir ansett som undertrykt. Det er ved dette momentet (ved mangelen av aksept ovenfor enkeltindividets autonomi) at tvil oppstår. I et samfunn som dyrker frihetsidealet i stor nok grad, blir den opprinnelige autonomien satt i sjakk – og det autonome individet kan kun forholde seg til allmennviljen ved at det først bryter ut av seg selv, velger seg selv igjen og sådan vist hensyn til den allmenne ideologi: liberalismen og dens frigjøringsideal. Edward Said sa noe oppsiktsvekkende om en slik tankegang, han skriver: “Every empire, however, tells itself and the world that it is unlike all other empires, that its mission is not to plunder and control but to educate and liberate.” For å eksemplifisere poenget med faren som oppstår ved idealet om frigjøring, så blir det spontant erfart som en skummel ting om noen tilhører en religiøs retning som er kjent for sine strenge ideer – denne personen blir sett til å krenkes av det ytre (sin religiøse tilhørighet) og lever i ufrihet. Men når denne personen forklarer på allment vis hva begrunnelsen er for å ha valgt denne religionen og hvorfor personen har valgt å identifisere seg med disse ideene, så er det greit; enklere sagt, så er det kun ved å først bryte ut av sin opprinnelige identitet og sådan velge den igjen, at personen kan bli ansett som fri og en del av oss. Det som først var et individ, begrenset av sin religiøse tankegang, er nå et fritt individ som har valgt hvem han/hun vil være. Hva er alternativet for å bryte ut av den opprinnelige identiteten, og så til en allmenn akseptert forklaring? Ekstremisme begrunnet alienasjon om forklaringer mangler.

Slavoj Zizek er en slovensk filosof og kulturkritiker, i hans bok Living in the end times encounter131104_250bforsøker han å forstå hvordan frigjøringens ideal bærer på et paradoksalt element: på den ene siden er frigjøringen bra siden det åpner for individets mulighet til å utfolde seg selv; på en annen side vekker det nysgjerrighet ved måten allmennheten har et krav om å oppfatte alt som et fritt valg og sådan opprettholde en distanse til enhver autentisk tilnærming av en selvfornyende identitet.  Enklere sagt, så nøytraliserer tanken om et fritt valg individet som tar for seg dette valget siden det gjennom det frie valget alltid er en distanse til den opprinnelige identiteten. (…) For å illustrere, kan man se for seg at man er en muslimsk kvinne som identifiserer seg med sjalet hun har på – begrunnelsen blir antatt til å ha to alternativer: enten kan sjalet være et krav som er satt av en autoritær øvrighet (og derfor ansett som ufritt), eller så kan valget være et eget valg om å ta på seg dette plagget som et symbol for sin tro. Det første alternativet tyder til at jenta mangler evnen til å bestemme over hva hun selv vil fremstå som, noe som bryter med liberale idealer; mens det andre valget oppfattes som et valg hun har tatt utfra et ønske om å tilhøre en bestemt religiøs holdning. Tenker man seg grundigere gjennom disse premissene, vil man etter hvert forstå at kravet om å velge noe ut av fri vilje har blitt et krav som krenker en viss evne til å bedrive en egen autentisk livsholdning. Som Hegel sier, så har det som først intenderte om å være en bestemt ting blitt det motsatte. Distansen som alltid holdes fra muligheten for å kun være en muslimsk kvinne som bærer på et sjal er satt: hun kan ikke bare være muslim, men må rettferdiggjøre at hun er en muslim siden hun har valgt det. Dette eksemplet strekker seg ikke kun til muslimske kvinner, men også til ethvert forsøk på å påta seg identiteter. Det frie valg har tradisjonelt fungert som et mål om å frigjøre enkeltmenneske til å velge sin identitet, men det virker nå som om dette målet klart har en tilbakevirkende kraft – en fare har oppstått: frihet på bekostning av mennesket som noe autentisk. Zizek skriver: «The crowds in the slums constitute a huge reservoir for political mobilization: if the Left does not act there, who will? Religious fundamentalists? Or will the slum-dwellers remain indefinitely outside civil space, as a politically unarticulated threat of violence?”

 

Conclusio?

Frigjøringens hensikt var å nå frem til det allmenne slik at det allmenne ikke kunne få muligheten til å bryte med individets suverenitet – dette målet er oppnådd, men har utagert seg med en annerledes vinkling enn det Rousseau opprinnelig foreslo. I omstendigheter som det franske folk opplevde, er det naturlig å tenke at frigjøring skulle være det neste steget mot en bedre fremtid. Dette var derimot ikke tilfellet, som vi klart kan se i dag. Vi har skapt en samfunnsmessig iglo, hvor man enten er innenfor eller utenfor denne igloen ved navnet frihet. Enten er man en barbar, et autoritært og dominerende avskum; eller så er man fri og trygg inne i denne igloen. Det synes her å være liten forskjell mellom oss og dem i dette tilfellet: vår tanke om frihet har snudd seg opp-ned, og vi er nå selve dem som skaper dette skillet. Heller er det ikke rart at dette skillet kan være grunnen til at et polart forhold mellom to ekstremer har oppstått i det hele tatt. Frigjøring har kommet til å bli tilhørende en autoritær tankegang, som skiller i likhet med andre slike holdninger. Hva er forskjellen? At vi ikke er klar over det, mens dem kun fungerer som en motsetning til frigjøringsholdningen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s