Kant og filosofiens frihetsforståelser

På hvilke måter tolker rasjonalister, empirister og Kant frihet på? Kan    man frigjøre seg gjennom fornuft, eller er vi bundet til å være slaver for omgivelsene våre?

 

                  Filosofitradisjonens tolkning av frihet

Det er meg en kjensgjerning at sannheter om oss selv utledes gjennom vårt intrikate driv til å være fri – som et ønske om dominans ovenfor det vi imøtekommer gjennom å være seg selv.  Vi tenker i dag mindre på implikasjonene til frihet, og mer på å oppnå det. Hva er frihet? I filosofisk tradisjon har frihetsforståelsen vært komprimert til tre vinklinger: det kan for det første være et kartesiansk perspektiv dvs. å velge uten å være påvirket av en fysisk sammenheng; for det andre å være en mester over det determinerte man inngår i (som både er empirisk og eksistensiell); og til slutt å mestre forholdet man har i verden ved å innordne seg en lov, som er Kants hovedsyn. Hensikten med denne delen er å vise grensene for disse inndelingene.

Om det å være fri er å være oss selv, så er det synonymt med å etablere sin egen karakter. Men bidrar friheten vi stadig prøver å oppnå til forbedring av karakteren vår? En utbredt tanke i Kantianismen er at karakteren opplever seg selv som en plikt; og at denne karakteren som opplever seg selv som en plikt gjør det av ren natur. Dette er et sitat om karakteren fra Kants Antropologi i pragmatisk perspektiv (1798) [Anthropologie in pragmatischer Hinsicht]: «En mann av grunnsetninger, fra hvem man – ut fra hans egen vilje og slett ikke fra hans instinkt – sikkert vet hva man kan vente seg: en slik mann har karakter.». Karakteren for Kant er ikke en eksentriker, men et vesen av egen natur – en selvfornyende og normalisert enhet.

De tre frihetsforståelser

Den første [kartesianske] fremgangsmåten betegner uavhengighet fra en fysikalsk verden bestående av årsakssammenhenger. Perspektivet skiftes fra å se på sanselighetens tendens til å starte og slutte, og heller se på verden i en sammenheng som kun består av uendeligheter dvs. noe rent tenkt og kun gyldig for tanken. Vitenskaper hvor man ikke deltar i det sanselige, kan minne på en slik holdning – ikke rart både Descartes og Leibniz følte seg hjemme i dem. Dette gjelder spesielt matematikkens transcendentale rolle i og utenfor tid og rom, eller teologiens fokus på moral som noe forut materien. Det som er likt for disse eksemplene er at de kun forholder seg til sine predikater og utleder slutninger av predikatene selv – de består av strukturer som forutsetter seg selv og ligner noe analytisk. Om man dermed trekker denne holdningen til et forhold til friheten, merkes det at de moralske reglene mangler grunnlag med henhold til virkeligheten. Moral skal i utgangspunktet fungere som en ledesnor for hvordan man forholder seg til handling i verden, men når moralen ikke tar sitt utgangspunkt i verden, mangler moralen en praktisk vending.

Den andre [empiriske/fysikalske] frihetsforståelsen betegner frihet gjennom opplevelsen av sin makt som en bevegende entitet i en kausalsammenheng. Du er født ufri, men din verdi synes gjennom ditt bruk av ufriheten – du er totalt hjelpeløs, men er fri ved ditt radikale ansvar ettersom alt kan tilbakestilles til deg som handlende entitet. Det vil si, at det ikke er det ytre alene som styrer din frihet og sannhetens kommende bestemmelser, for da hadde man vært uskyldig. Det er absurd å anse seg selv som uskyldig siden skylden for handlingene man utfører kun kan bli tilbakestilt til seg selv. Se for deg at du har begått et drap og at drapet etterforskes; det blir etter kort tid funnet ut at det var du som var morderen og det er ikke mulig å skylde drapet på ytre påvirkninger (og derfor erklære uskyld) siden det strengt tatt var deg selv som begikk drapet. Du er sådan fri til å la være å drepe siden du er ansvarlig for dine handlinger. For den fysikalske frihetsforståelsen betrakter man alt som objekter av godt eller dårlig inntrykk – mens den kartesiske ser på det som dårlig å drepe siden drap er en ugyldig regel i forhold til det tenkte, ser empiristen drap som dårlig siden det gir et dårlig inntrykk. Problemet som oppstår ved denne vendingen er mulighetsbetingelsen for at drap i sin egentlighet kan ha et godt inntrykk. Hva om drap noen ganger er nødvendig for at vi kan få det godt?

 

 

            Kant

Siste frihetsforståelse har røtter i å universalisere sine handlinger ved å spørre seg selv om man anser det som rasjonelt å gjøre om enkelthandlingen til en universell maksime. Friheten blir et spørsmål om fornuftens tillatelse til å utføre en handling. At man er ufri er tilfellet, men man har med ufriheten fått muligheten til å frigjøre seg ved å hengi seg til et kategorisk imperativ. Regelen, som Kant skrev i sin Grundlegung zur Metaphysik der Sitten (1785), lyder: «Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.» Det betyr at enkelthandlinger er nødt til å defineres som universelle lover om de skal bli frigjort. Kant-1Forskjellen mellom lov og virkeligheten av lov bestemmes derfor av en menneskelig tendens til å korrigere reglene i forhold til tilfellet det omhandler. På en mindre abstrakt måte kan det sies at det er en forskjell mellom en teori om utførelsen av handlinger og virkeliggjørelsen av handlinger. Immanuel Kant skriver: «Dyd, og i sammenheng med denne, menneskelig visdom i sin fulle renhet, er ideer.». Det er gjennom etablert lov at det man imøtekommer kan brukes til å bygge på sin karakter, og sådan muliggjøre frihet.

Frihet er for Kant uavhengig av det fysiske og determinerte, men kan kun realiseres om man plukker ut fra tilfeller som vi anskuer. Det er universelle prinsipper som valideres gjennom hvorvidt de er gyldige i verden ved at de blir tenkt som noe universelt. Enhver handling i verden opphøyes til en transcendental lov/maksime. Et eksempel; som de fleste har misforstått ved å påberope seg en Kantiansk fremgangsmåte, er om det er greit å lyve. Det er antatt at Kant mente at det aldri var lov å lyve siden man selv ikke har likt og blitt løyet til, men det undervurderer sjarmen bak Kants etikk.

Å lyve er et meget fleksibelt tilfelle i det kategoriske imperativet, ettersom det er utallige tilfeller hvor det er mulig å lyve; som både er gyldige og ikke. For å illustrere kan du se for deg at du lever i et diktatur, hvor lederen av dette diktaturet ber om å få broren din henrettet. Du bestemmer deg, naturligvis, for å gjemme broren din i kjelleren din – noe som gjør at staten mistenker deg for å oppholde ham siden han ikke er hjemme hos seg. Det hemmelige politiet kommer og banker på døren din; du åpner for å unngå mistanke, og de spør om du oppholder broren din hos deg siden han tydeligvis har forsvunnet når meningen er at han skal bli henrettet ved befaling av diktatoren. Vurdering av den universelle maksimen om å lyve er greit vokser naturligvis frem og kan for de fleste pseudo-Kantianere være: «Har jeg universell myndighet for å lyve?». For hvis det er greit å lyve så universaliserer jeg muligheten til å bli løyet til – noe som ikke kan ansees som universelt, og derfor mangler gyldighet. Et annet grep på en mer smakfull problemstilling kan heller være: «Har jeg universell myndighet til å lyve slik at diktatoren i det bestemte tidspunktet og stedet vil unngå å drepe min kjære bror?». Fremleggelsen av spørsmålet virker her gyldig ettersom ingen hadde likt å miste sin bror ovenfor en maktgal diktators ordre. Ved å variere den universelle maksimen fra «Er det greit til å lyve?» til «Har jeg universell myndighet til å lyve slik at diktatoren i det bestemte tidspunktet og stedet vil unngå å drepe min kjære bror?» merker vi at hvorvidt man har universell myndighet til å lyve varierer på maksimens formulering.

Conclusio

Frihet blir for Kant å bruke sin gitte fornuft ovenfor det man imøtekommer i verden – man er i Kant sitt bilde avhengig av det fysiske (ved at man er bundet til å ta grep og universalisere det man imøtekommer): «De kommer for å hente broren min – skal jeg lyve?». Likeså er man uavhengig av det fysiske, begrunnet fornuftens mulighet til å forholde seg til det uendelige gjennom å uendelig-gjøre handlingene en selv utfører (og er i ferd med å utføre): «Har jeg universell myndighet til å lyve slik at diktatoren i det bestemte tidspunktet og stedet vil unngå å drepe min kjære bror?». Kant etablerte ikke kun en egen måte å frigjøre seg (ved å styrke sin karakter), men var i stand til å bruke rasjonalismens og empirismens premisser for å styrke et robust tredje-alternativ: det kategoriske imperativ.

 

Advertisements

One thought on “Kant og filosofiens frihetsforståelser

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s