Spørsmålet: hva er sannhet?

«Det egentlige problemet som åndsvitenskapene stiller tenkningen ovenfor, er at vi ikke har forstått åndsvitenskapenes vesen så lenge vi bruker den fremadskridende erkjennelsen som målestokk.», skriver Hans Georg Gadamer i sin bok Sannhet og metode (1960). Åndsvitenskapene omfatter de vitenskaper som ikke er mulig å utvikle gjennom en naturvitenskapelig tilnærming, men heller krever individets opplevelse av visse sannheter for at de skal kunne nås. Felt som filosofi, historie, teologi, kunst og noen deler av psykologien er klare eksempler på dette. Gadamer skiller tidlig i boken mellom to ulike tilnærminger av vår verden: sannhet og metode, som man med en gang merker i tittelen av hans hovedverk, og det er disse jeg vil bruke som kilde for å fremheve en spesiell innsikt jeg fikk i samme moment som jeg startet å lese boken. Sannhet er et øyeblikk – en mellom-ordnet entitet som oppstår mellom subjektet og objektet når subjektet imøtekommer et fenomen som består av vitensmuligheter. Det klareste eksemplet på det som er imellom, er språk, som er kilden til all sannhet. Metoden, derimot, er preget av den fornuftssyke opplysningstankegangen som fokuserer på å skyve vekk dogmer og forutsetninger, begrunnet objektets sådanne «legitimitet». Men er ikke selv forutsetninger forutsetningen for at sannhet i det hele tatt kan oppstå? Sannhet må være sannhet i noe – det er en kjensgjerning. Vi er alltid i noe og blir kastet inn i stadig nye ting – forsøket på å bortvise denne innsikten blir for meg ingenting annet enn en skråsikker naivitet. Sannhet er ikke «der» ute, men noe som formes i forhold til hvilke regler vi er født i og skaper gjennom vårt livsløp. Sannhet er ikke den «fremadskridende erkjennelsen» , men er inngåelsen av sannheten vi erkjenner.

I momentet hvorved individet imøtekommer gjenstanden som i vår moderne tid blir kalt for et «vitensobjekt» er det utelatelser som fatt skjer begrunnet vår vitenskapelig-idealistiske tankegang. Denne tilnærmelsen, som består av å se ting for hva de virkelig er gjennom vitenskapelig og objektiv tilnærming, blir av mange tenkere sett til å bære et romantisk preg som har innvevd seg i kulturen – for gjennomsnittsmennesket virker dette surrealistisk ettersom tilnærmingen er gjort på rent metodisk vis. «Ja! Metode! 1-2-3, dette er sant og intet annet!» Jeg er mer enn de fleste andre for en absolutt forståelse av ting, men å strebe mot frarådelsen av dogmer og sådan konkludere faktumet? For meg faller ingenting seg mer dogmatisk enn det, og nettopp dette tungsinnet, som bærer preg i dagens tilnærmelse – denne anti-estetismen og «objektivismen», er mer romantisk enn det selv romantikere hevder å selv være, for dette forholdet er ikke lenger en streben, men en skygge. Det er meg en kjensgjerning at sannhet ikke er tilførselen vi stadig tilnærmer oss, men heller noe mye mer fundamentalt: selve opplevelsen av sannhetsmomentet. Sannhetsmomentet er ikke øyeblikket hvorigjennom sannhet plutselig treffer ens hode, men heller en holdning, som vekkes i mennesket når det ser lys vise seg når det kikker ut av vinduet som ellers er bekmørkt. Synet på verdens kunnskap og dens alltid-værende mulighet for å bli plukket er det jeg her misforstår. For meg er verden meget dunkel: en stadig forvirring over momenter som man ikke har en anelse over hvorfor man befinner seg i, men av og til finner seg selv i og er villig til å gi sin sjel og miste sitt liv for. Verdens gjennomgående mørke er det første, og sannhet det siste.

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s