Immanuel Kant og begrepet Syntetisk a priori

Den rene fornuft, som Kant brukte ytterligere to hundre sider på å definere i sitt hovedverk Kritikk av den rene fornuft (1781), forutsatte at en vitenskap videre ville være en kilde til nye og dypere innsikter om vår verden. Kunnskapen, som den rene fornufts begrep utgraver, er ikke åpenbart av ren tenkning – og heller ikke ren anskuelse/erfaring. Utredelsen av rene fornuftsslutninger må med nødvendighet kunne være innordnet en lov samtidig som en aktiv agent iakttar denne loven. Dette begrunnes ved at kunnskap fremtrer fremfor å være eksplisitt forutsatt – for hvis alt ville vært forutsatt hadde ikke mennesket kunnet utvikle seg, men kun vært homogen som naturen, noe det ikke er. Kant forsøker først og gi et bilde av hva syntetisk a priori kunnskap innbefatter ved å referere til Platons ideverden, som ofte blir misforstått begrunnet ideverden-begrepets tekstbok forenkling. Platon fremtrer i første blikk kun som en lidenskapelig dualist som fornekter ethvert forsøk på å rettferdiggjøre sanseerfaringens legitimitet. Men hva om dette forholdet mellom det fullstendige (sjelen) og ufullstendige (legemet) for Platon kun var en metode hvorved mennesket kunne utvide sin kunnskap om verden? For meg er det åpenbart at en sannhet som ligger i forholdet mellom to motsatte poler er nøkkelen til utgraving av kunnskap. Kant var for det meste enig med Hume, men forholdt seg til Descartes når det gjaldt syntetisk a priori kunnskap. Syntetisk a priori kunnskap er kunnskapens virkeliggjørelse gjennom lov. Om jeg skal være mer abstrakt, at kunnskap kun kan oppstå ved kategorier. Om jeg skal være enda mer abstrakt, at kunnskap ikke er noe alene, men blir gjort levende gjennom grensene det er innordnet. Denne tanken kan spores tilbake til apostelen Paulus’ tanke om syndens meningsløshet uten lov, og at synd kun kan være til nytte for mennesket gjennom lov. Synden blir levende gjennom loven, kan man si. Her er et utdrag fra Kant sin Kritikk av den rene fornuft:

“Når vi antar slike ideale vesener, utvider vi egentlig ikke vår erkjennelse utover den mulige erfarings gjenstander, men vi øker bare denne erfarings empiriske enhet gjennom den systematiske enhet som ideen gir oss et skjema for, og som dermed ikke gjelder som et konstitutivt, men kun som et regulativt prinsipp.”

Immanuel Kant er kjent for sitt revolusjonære bidrag til filosofien gjennom å kategorisere felt og ta opp de gjennomgående spørsmål som filosofiens virksomhet kretser rundt. Spørsmålet for epistemologien er «Hva kan jeg vite?», for Moralfilosofien «Hva skal jeg gjøre?», for Religionsfilosofien «Hva kan jeg håpe på?» og for Antropologien «Hva er mennesket?». Disse spørsmålene synes først å være veldig simple og primitive, men det er ved enkle og klare prinsipper de ulike epistemene har sitt grunnfeste. Alltid gi 50% av deg selv, så vil tankene være adekvate og bidragsytende, skriver Kant i sin Anthropologie in pragmatischer Hinsicht (1798), et av hans mest undervurderte verk. Se, Kant var først og fremst opptatt av kategorier og friheten mennesket har ved sin hengivelse til dem gjennom fornuft. Måten vitenskaper i dag forsøker å forstå bevisstheten og menneskets funksjon er reduksjonistisk, ikke siden de ikke vil klare det – men fordi mennesket, ved ønsket om å forstå det rent empirisk, utelater egenskapene ved det som transcenderer det sanselige. Det som faller meg mest presist er ikke å undre over hvordan mennesket fungerer, men at det aldri er mulig å forstå nok om dets funksjon.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s