Flukt eller Tukt? – En gjenskapning av kampen mellom tukt og utukt

Hva skal vi så si? Er loven synd? Slett ikke! Men uten loven ville jeg ikke visst av synden. Jeg ville ikke visst hva begjær var, dersom ikke loven sa: Du skal ikke begjære. Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg, men uten loven er synden død. Før levde jeg uten loven. Men da budet kom, fikk synden liv.

Romerne 7:7-9

Introduksjon

I alle tider siden sivilisasjon har det vært en predikert lovgivning som alle mennesker er nødt til å forholde seg til for at forholdet mellom rettferd og fremgang skal kunne falle i overenstemmelse. Disse ulike lovene har mennesket fått mye godt av, selv om det måtte gjennomføres vonde skikkelser før det igjen ble en lærdom for folket (og regnet som godt i allmenn form). Vi lærer det vi ikke lærer fra historie – for feiltrinn blir fremgang om det hender i et lovverk (siden det kan oppfattes som feil). Ved viktigheten av dogmer for å opprettholde et system på noen måter, er det også verdt å merke at dogmene skapes av disse feiltrinn som oppfattes slik først og videre kultivert. Hvorfor holder vi på dogmer? Hva er viktig med feiltrinn? Ansvar er tungt, så hvorfor lar jeg det ikke være? Kan vi si noe om godhetens og ondskapens natur? Dette vil jeg svare på, med et utgangspunkt i lovgivningens og lovløshetens tyngde. Teksten er et forsøk på å ta lidelsen inn som sin venn, og sublimere fra lidelsens byrde til lidelse som verktøy for videre handling.

Tanken om selvtilintetgjørelse og bortføring av ansvar er noe som preger ethvert menneske når det, ved sin realisering av sitt ansvars storhetsgrad, kan finne det for tungt å bære livets moralske og etiske «byrde». Det blir til slutt vanskelig å forstå hvorfor man i det hele tatt skal bestemme seg for å forholde seg til målsettinger, moral og mening, siden det uansett inneholder lidelsens immanente tilstedeværelse. Denne tanke oppstår når følelsen av sine handlinger ikke nødvendigvis resulterer til en god følelse om sitt vesen – så hvorfor velge godt ovenfor ondt når begge til syvende og sist skjer i en tilstand av lidelse? Lidelse er gitt, men handler det da ikke om å kunne tilrettelegge en vei for hvilken form for lidelse som gagner de fornuftige skikkelser best? Dette fenomen (flukten), om ønsket av å oppfylle sin mulighetsbetingelse for utelatelsen av andre mennesker (og sådan etikken), omhandler menneskets tendens til å handle på en måte som ikke er mest gagnlig for den selv og menneskeheten, samtidig som at det (å flykte) ikke har noe fast grunnlag for å kunne tilrettelegges som en rett handling ved bruk av fornuften som transcendental skikkelse. Denne frykt for intet blir et ønske om å forbli intet nå som intet inneholder intet lovverk; og sådan intet ansvar dvs. at ønsket om å ikke ville overtrede en lov skaper ønsket om å ikke ha en lov å overtrede overhodet. Det som dukker opp ved forståelsen av ønsket om lovløshet [flukt] er av hvilken grunn regler som er satt i ulike aspekter av og for mennesket som samfunnsvesen i det hele tatt bør følges [tukt]. Moral og etikk bidrar til å danne et utgangspunkt som mennesket kan bedrive sitt virke fra (for dermed å utrette mening), men det kommer så vel med bekostninger: blant annet at det som kan syntes å være forfengelig, bekvemt og enkelt ikke alltid er det som vil gagne mennesket, og sådan menneskeheten, best moralfilosofisk og i det lange løp. Når individet ønsker å utfolde seg i verden ved å ta utgangspunkt ifra aprioriske forutsetninger for handlingens mål, er det vanligvis en ting som står det imot dersom det ikke får til å utfylle de foresatte kravene: individet selv. Hvorvidt mennesket er villig til å utgjøre sin essens kommer nemlig ikke an på omgivelsene som kan tas til bruk, men heller handler det om de satte premisser som a priori bestemmer bruken av de immanent-satte omgivelsenes potensiale. Om premisset således blir at hvert menneske handler på en slik måte som det anser som mest fornuftig og gagnlig for menneskeheten eller ikke, er det til slutt kun mennesket selv som får sine handlinger tilbakestilt til seg. For hvorfor skulle vel mennesket gjøre noe det ikke anså som riktig? Muligens forsøkte det å flykte fra dommens alltidige nærvær?

 

 

I.             Forholdet mellom regler og anerkjennelsen av sin ufullkommenhet.

Ved tilretteleggelsen av premisser for handling blir det antatt at den bestemte handlingen forbereder utførelse av en streben for å oppnå lydighet og fullkommenhet. Det som immanent inneholder i satte lovverk er anerkjennelsen av en distinksjon mellom det som blir foretrukket og ikke – og det som ikke er foretrukket er naturligvis det som blir en antatt feil begrunnet dets mangel på fornuftig redegjørelse med henhold til individet og samfunnets beste. En nødvendig bemerkning her er at regelverk ikke bør bli betraktet som noe som er, men heller noe som bør være for at handling skal kunne forenes i en overenstemmelse mellom subjektet og menneskeheten der individet bruker sine erfaringer for å forbedre den menneskelige tilværelse så vel som forståelse av den Neste. Lykke opphøyes således fra sin dagligdagse bruk ved denne streben etter lykke og blir en streben etter fullkommenhet. Dette erkjennes ved at man forstår den gode handling som noe transcendentalt og allment godt via fornuft. Det hadde ellers i dagligtalen blitt antatt at det gode kun handler om å følge begjær – men nå har selve begjæret blitt opphøyd som noe synonymt med fornuft og egoist-altruisme. Ufullkommenhet er dermed en selvsagt tilstand om man skal handle innad et lovverk overhodet; og anerkjennelsen av ufullkommenhet som et faktum blir dermed forutsetningen for at et moralsk og etisk rammeverk skal oppstå, siden ufullkommenheten forutsetter en fullkommenhet som man i evighet streber mot. Fullkommenhet betegnes av den grunn som noe ukjent ettersom det satte ufullkomne er utgangspunktet som individet må ta til seg når det skal strebe etter å nå fullkommenhet. Erklæringen av ukjentheten betegnes som ubønnhørlig siden det kommende ikke er prospektivt visst, men heller forstås som nødvendig i retrospekt dvs. det ukjente betegner det kommende som vi ikke vet noe om men som blir nødvendig etterhvert som det kommer. Om fullkommenheten derimot var å bli betraktet som individets standpunkt ville handling ha vært umulig, for denne fastslåelse hinter nettopp til umuligheten av å dø. Død er livets andre komponent, den utfyller menneskets bidrag til de senere kommende – og å se bort fra død som en «utfyller av sin væren» blir således å betrakte seg selv som et ikke-utviklende subjektivitet – denne myten om sin fullkommenhet etterlignes i destruktive ideologier og får kjapt et problem med det stadig kommende dvs. kaoset blir ansett som kjent og fører denne falske antagelse til grunne. Denne fullkommenhet-mytens symptom er først og fremst kynisme – den arroganse som tilrettelegger en holdning ovenfor hvorved et ikke-gjensidig-gjensidig forhold oppstår som motivasjon for etisk-moralske stillinger. Det dennesidige oppløses som plattform for fremgang og søken etter noe forut for sin nåværende posisjon.

 

II.           Tukt

Å forholde seg til troen (dvs. et lovverk) blir en dogmatisk antagelse som er selvsagt for den som «resignerer på seg selv for å nå almene»[1], noe som er gagnlig om søken etter fullkommenhet kommer ved å tilfredsstille seg selv gjennom å handle slik at man blir forstått av andre dvs. å handle etisk er å handle slik at man utfyller det almene. Den som forholder seg til det almene gjennom å oppløse sitt begjær som en endelig funksjon og tjener det uendelige gjennom ideen kaller jeg sådan for den tuktige. Denne tuktskap har blitt lovprist av flere filosofer bl.a. Nietzsche, Schopenhauer og Kierkegaard selv. Samtidig har disse genier ikke kun lovprist individets hengivelse til det almene, men også individets frarådelse fra det almene – dette danner et troens paradoks. På den ene siden kan man handle slik at man blir forstått av det almene, på en annen side kan man handle slik at det almene ikke blir fulgt, men heller at det almene settes på prøvelser med henhold til deg. Denne som blir fulgt av det almene, men aldri forstått, er troens ridder. Disse troens riddere er derimot ikke flyktige, for den flyktige resignerer enhver formering av rolle med henhold til forholdet mellom det enkelte og det almene. Dette flyktige forhold oppstår ettersom menneskets primitive bestanddeler for handling (sjel og legeme) settes som motsetninger, hvor en evig kamp for en pervers avgudsdyrkelse oppstår gjennom å krone en av partene som hersker over den andre. Dette fenomen anser jeg som et forsøk på å unngå bestanddelenes plikt ovenfor å strebe etter menneskets mål for oppfyllelse på teleologisk vis.  Troens ridder kan sies å være den som utgjør muligheten for at det almene skal kunne oppstå overhodet ettersom troens riddere er dem som stuper ut i det absurde og forsøker sånn at den kollektive ånd når videre. Det vil si, at det er gagnlig å handle innenfor rammeverk, men det er prøvelsen av rammeverket som gjør rammeverket muliggjort. En kan se på det slik: for at et rammeverk skal kunne opprettholdes må det være to aspekter ved det – en part som opprettholder rammeverket (Den tragiske helt) og en annen part som setter rammeverket på prøvelser (Troens ridder). Disse to danner et skille i selve begrepet tukt: den ene er tuktig med henhold til almene regler og forstår sin posisjon som del av den kollektive ånd dvs. den tragiske helt viser tukt ved å følge almene etiske premisser, imens den andre er tuktig med henhold til seg selv dvs. troens ridder lever i selvtukt – Sokrates er filosofenes gjennomgående eksempel, for han brøt mot det almene for å skape det almene. Sokrates handlet derimot ikke diabolsk, for han forlanget sin henrettelse for å ha brutt det almene – som er en måte å vise sin kjærlighet for det almene over noe annet.

Troens gjennomgående funksjon i menneskets liv er sådan predikert av at en viss forutsetning for handling er satt – en apriorisk forutsetning som ikke kun forutsetter erfaringen, men handling overhodet. Dette utgangspunkt for tro (eller etisk funksjon) kommer av å forholde seg til et visst dogme som begrenser individet fra å stille spørsmål til utgangspunktets (troens) opprinnelse – dette er klart noe man trenger om handling skal kunne distingveres mellom nyttig og unyttig; eller god og ond. Tukt omhandler en klar hengivelse til det almene gjennom å ofre sitt velvære for moralske prinsipper – Kant’ transcendentalfilosofi kan reflektere slike selvsagtheter, selv om tilrettelegging av hvorledes man prioriterer menneskets iboende lidelser ikke er en øyeblikkelig ting å lære, men noe man alltid kjemper for å fornøye. En ting å merke seg med opprinnelsen av utgangspunktet er at dette ikke er et mål, men et kosmos hvorved alle mål kan oppstå. For at denne prosess ikke skal være problematisk trengs en grunnregel: om tilfellet for problemstillingen er uavhengig og stridende mot øyeblikkelig velvære kan det sådan bli tatt i betraktning, for det er sådan mulig å bidra til utviklingen av ånd. Om problemstillingen som oppstår omhandler rettferdiggjørelse av sine handlinger kommer dette av en diabolsk årsak ettersom handlingene settes som sammenhengende til ditt ego – for handlinger skal bli sett på som i-seg i en sammenheng med ditt teleologiske standpunkt, ikke som for-seg i en sammenheng med din forfengelige rett til å bedrive ondskap. Når Martin Buber skriver «Det fri menneske er han som vil uten vilkårlighet»[2], refererer han til nettopp dette. For handlingen skal ikke settes som en gjerning for å få godt tilbake, som utilitarierne tenker, men heller bør den gode handling være en belønning alene! Dette kaller jeg tukt. Når Kain og Abel ofrer, er det den som ofrer siden det er hans plikt (Abel) som opplever ofringen som mest gagnlig; dette kommer av godhetsopplevelsen som omringer tjenesten (prosessen) og ikke hva som kommer før eller etter denne immanente gode tjenesten.  Tukt er opplevelsen av sin tjenestes eufori, og ikke av sin tjenestes etterkommende belønning. Den tuktige har gitt seg selv, siden anerkjennelsen av sin mangel på verdi utenom sitt bidrag til ånden er åpenbar.

For den tuktige ansees enhver formering av værens tilstand som intensjonell og rettferdig – noe som kun er mulig med tanke på at væren ikke kan finne sted utenfor nødvendighetens modalitet. Gjennom forståelse av sitt livs opphav som en mening i seg selv; ved at værens-horisonten utelatende innbefatter en spesifisert modifikasjon for det menneskelige forhold til sitt objekt, blir sådan den etiske plikt det høyeste av alle mål. Mennesket forholder seg til verden gjennom dets egenskap og denne fornuftige bevissthet leder sådan klar mot rettesnorer for handling overhodet. Denne Angst (som oppstår) forutsetter nemlig opplevelsen av sitt vesens plikt og hvorvidt denne plikt kan oppfylles nok – noe som kun kan forstås gjennom analyse av erfaringens intensjonalitet. Erfaring er bevissthetens grunn ettersom erfaringen kommer av vesenets intensjonelle (meningsskapende) forhold til sin bevissthetssfære. En kan si at det tuktige livs beskrivelse innbefatter en transcendental-fenomenologisk praksis. Etikk blir det høyeste språk – sanselighetens intensjonalitet kommer i transcendent forhold til den Annen, om jeg skal bruke Levinas’ ord[3]. Mennesket er likt i den forstand at det er ulikt, og den tuktige tar denne menneskelige egenskapen i en betraktning under en moralsk lov for sådan å opprettholde en universell individualitet som forener de menneskelige kvaliteter gjennom bruk av fornuftsgranskning av spørsmål om sammenhengene og strukturene til enhver handlingsoppsett i-seg. Fornuft og erkjennelse blir formodentlig ikke noe som fører til handlingens transcendens (etikk), men heller beror fornuft og erkjennelse på det etiske tiltak dvs. ved opprettholdelsen av et utbredt forhold til den Neste betinges fornuft og erkjennelse[4].

Jesus sier i Matteus 10:37: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig.»[5]. Dette høres først ut som en aldeles overdrivelse av tuktens viktighet – men Jesus snakker ikke om benektelse av sine nære for tuktens skyld – heller foreslår han viktigheten av tukt i kollektiv forstand. Tukt handler ikke kun om enkeltindividets utvikling, men dets utvikling med henhold til sine omgivelser – handlingers begynnelsessted av hensyn til den Neste, et tiltak som utspringer av utgangspunktets glorie. Kirkegaards forord i Frykt og Beven oppsummerer dette startstedets aktualitet umåtelig presist når han skriver: «Alt fås for en slik spottpris at det blir et spørsmål om det til sist er noen som vil by. Enhver spekulativ markør som samvittighetsfullt noterer poeng under den nyere filosofis betydningsfulle gang, enhver privatdosent, repetent, student, enhver innflytter og innesitter i filosofien blir ikke stående ved å tvile på alt, men går videre.»[6].

 

III.          Flukt

Når mennesket søker etter å gjøre opp for totaliteten av sitt vesens-skyld søker det lydig (ved djevelens side) og ettertrakter således en fremgangsmåte for hvorvidt denne oppstand av skyld kan bli unngått. Det er samtidig underlig at dem som velger fluktens vei ender opp med å fremvise seg som de mest skyldige av alle. De skyldige tilrettelegger ofte en åpning av seg selv når samtalen angår konfrontasjonen av deres vesens legitimitet, og de begynner å tale om hvor poetisk rettferdiggjørelsen for deres giftige adferd opprettholdes. Flukt er vanlig, fenomenet er i oss alle – likesom tukt er i oss alle men aldri realisert begrunnet den største gaven som gud har gitt mennesket: ufullkommenheten. Hvem andre reiser jeg ryggen min for å tjene, til tross for den uendelige slit som jeg har undergått, enn gud selv? Den flyktige kan bli sett på som en som skjuler seg for gud, og antar at det eventuelt er et punkt hvor gud endelig ikke vil se guttungen som krenker hans navn og avslår hans barmhjertighet. Det er et problem som oppstår når en gave blir gitt deg om du i det hele tatt betrakter givelsens verdi: ansvaret ovenfor å gjøre det opp for takknemligheten din. Når gud gir mennesket en gave så stor at den er avgjørende for hans livs funksjon er det naturlig at forpliktelsen ovenfor å gjøre opp blir mer enn den kan bære om denne forpliktelse blir sett på som en handlings totalitet. Det er ikke en enkel til man gjør for å gjøre opp, men heller bidrar denne gave til å påminne mennesket på enkelthandlingenes (det uendeliges) fremkommende gjeld. For når den kristne lære betegner mennesket som fundamentalt syndig, og eksistensialistene mennesket som iboende intet, er dette oppgjøret for synd og intet som det er snakk om. Mennesket er hva det blir ansett som i retrospekt og ethvert forsøk på å gjøre opp for sitt gjeld i en form for attersyn resulterer immanent til fluktens virke – satan viser seg, kan man si.

Ønsket om å gjøre opp for helheten av gjelden du må gjenbetale ved å utføre en enkelt handling virker her lokkende, men det er slettes ikke mulig ettersom gjenværende handlingsmønstre atter må temmes etter den gode enkelthandling har tredd til. Det vår spontane natur her ser bort ifra er at det med sikkerhet ikke eksisterer en handling som vil gjøre opp, noe som er svært problematisk ettersom det igjen kan føre til ønsket om å flykte for gjelden som individet må betale for potensialet det har blitt gitt. Målet blir heller å anse sin eksistens som en enkelthandling og å gjøre opp ved å handle som om man ofrer sitt Jeg for menneskehetens syndige natur. Mer konkret betyr dette at man gjør opp for menneskeheten ved å være den beste versjonen av seg selv og at man alltid anser sine handlinger som direkte tilbakestilt til deg selv som individ. Du må handle stolt og sikkert, være produktiv og dedikert, følge regler og være tuktig – for alternativet er å være ukjent og usikker, uutviklet og uten potensiale, lovløs og fylt med redsel ovenfor å i det hele tatt prøve å gjøre noe ut av deg selv. Det handler om å synde og lære av synden – kun da vil man forstå hva denne onde natur (som du ved øyeblikket potensielt kan skrive en kontrakt med) består av.

Begrunnelsen for de flyktiges bestemmelser kommer av deres forhold til det timelige og det uendelige, hvor det klart kan være lekent med avgjørelsene man må ta med henhold til at man tjener det høyere utgangspunkt (ånden). Det er klart at øyeblikkelig henvendelse til potensiell nytelse plager ethvert menneskes moralsk-etiske funksjon. Denne funksjon tar det langsiktige i betraktning, og det er gagnlig ettersom øyeblikkelige avgjørelser ender opp med gjenbetaling av en gjeld som konstitueres av skyld og flukt-fenomenet. Lykke deles således i to: det øyeblikkelige og det guddommelige. Det første benevner vår flyktige natur og hvorledes vi kan unnslippe denne gjeld ved å henvise oss til en kamp mellom vår sjel og legeme (siden handling forutsetter overenstemmelsen mellom de to) for sådan å unnslippe den kollektive ånds påsatte ansvar. Det andre er uendelig og irettesetter individets forhold til ånd; som er immanent i menneskenes forhold til hverandre, ved at utligningen av et annet menneskes forhold til deg tilbakeføres til etikkens universelle funksjon – du tjener det høyere, det evige. Åndens funksjon lyder slik: formodningen for ditt livs bruk er en følge av din avstamnings avlagte aktivitet. Derunder har enhver av menneskeslekten sin fortid som verktøy og sin fremtid som skal-værende mottaker av ditt bidrag gjennom et satt eksempel og offer for det kommende. Den plikt som blir tatt i betraktning kan sådan ikke tjene fremtiden direkte, men tjene det evige gjennom ofring av sitt øyeblikkelige velvære. Lykken blir sådan ikke et resultat av øyeblikket, men en prosess av det evige gjennom i-seg handlingens transcendens.

Fluktens ønske kan likeså oppsummeres i noe som kjennetegner enhver historisk granskning: «Moten selv», skriver W. Benjamin, «er bare et annet medium, som lokker det kjønnslige enda dypere inn i den stofflige verden»[7]. Dette kjønnslige betegner den mytisk-subjektive ansvar ovenfor enkeltmenneskets rolle i den bestemte kultur og samfunn. Denne mote betegner ønsket om å ytre sitt vesens forutsetning gjennom klær [det stofflige] for sådan å unngå skyldførselen som sin satte rolle innebærer. Denne flyktige holdning kommer, igjen, som et ønske om å videreføre sin skyld gjennom en enkelthandling [et objekt], som her er motens pålagte funksjon. «For aldri var moten annet enn en parodi på det fargerike liket, dødens provokasjon gjennom kvinnen og mellom skingrede utstudert latter en bitter hviskende samtale med forråtnelsen. Det er moten.». Denne perversitet søker tilflukt i det ytre, eller som Guttorm Fløistad skriver i en bok om Heidegger: «Å eksistere i verden er å være overdratt ansvaret for sin tilværelse. Dette ansvaret erfares som en byrde. I stedet for å ta dette ansvaret «fullt og helt» på seg, søker man naturlig å unngå det. Og man søker og i stor grad lykkes å unngå det ved å gå opp i en «offentlig fellesadferd» ovenfor tingene og andre mennesker. På denne måte utvisker man konturene av seg selv, av sin personlighet, av sin ansvarsbetonte «verden». Man «letter» seg – for seg selv.»[8]. Denne «byrde» er et av menneskets intrikate egenskaper, den flagrer hos de gode og onde – uavhengig av deres handlings karakter: forskjellen betoner seg i sin forholdelse til den og hvorvidt denne fluktens holdning brukes som en del av sin karakter eller som en motivasjon for utviklingen av den. Den gode kjenner ondt som sin bror, for ondskap dominerer den uvitende – hvordan ville det ha vært mulig for den onde å gjøre sitt om han visste at det han gjorde var galt? Alle gjør det de anser som rett! Men individet finner sin plass i det kollektive og det er her han finner sin frelse. Mennesket sikter mot det rettdannede, men ansvaret kan oppleves som en byrde om livet blir for tungt og fluktens vesen åpner seg som den mest medlidende pike kledd i djevelkostyme.

 

IV.         Om opprettholdelsen av det gode gjennom kjennskap til det onde

«Den som elsker tukt, elsker kunnskap.[9]» For kunnskap kommer ved hengivelse til Guds gitte væren til mennesket – en uforutsigelig væren som kun får sin hengivelse gjennom tiltro til sin plass i denne utfoldelse. «Men den som hater refselse, er dum.»[10] For ikke kun har vi som plikt å akseptere det kommende – vi er også pliktet til å ta det til bruk gjennom kjærlighet for det kommende; og de kommende. Og når det kommende, Du’et, i-seg væren viser seg for mennesket og mennesket er gry, da må mennesket gi ny pris til enhver kommende pris. For selv tragedien, som bringer katastrofal bevisstgjøring over sin livsfølelse, kan mennesket takle – så hvorfor ville det ikke være håndgripelig å erkjenne det stadig kommende som preparert for vårt vesens funksjon? Det vi sanser er ukjent før, men begripeliggjort etter. I sin Zarathustra skriver Nietzsche: «Råder jeg dere til å drepe deres sanser?»[11] – flukt! «Jeg råder dere til sansenes uskyld.»[12] – tukt! Den første forsøker å etablere en dualitet hvor verden er menneskets motstykke, en verden som ikke inneholder frø hvor plantens fremtidige liv blir muliggjort. Den siste kartlegger Gud som kollektiv underbevissthet – en stadig kommende, men aldri fullendt. Forandring blir en kontrakt som mennesket ved sin fødsel er påbudt å signere, for sådan å skape seg gjennom den gitte lidelse. Dette blir en evig aksept (og samtidig streben) mot det fullkomne langsmed forståelsen av sin ufullkommenhet – et forsøk på å etablere en kaos-orden-relasjon som muliggjør retningslinjen for lidelsen som livet immanent innbefatter. Å mangle noe man streber mot (ved å iaktta et lovverk) saboterer fremgang og muligheten til å bli noe forut for det man er. Denne mangel fører til forsømmelsen av spotting av synd – hvor fremgang ikke forekommer siden utvikling kun kan skje for et individ innenfor et bestemt rammeverk (som oppstår gjennom væren-for-andre). «For vel var det synd i verden før verden kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet», står det i Romerne 5:13; hvor verden blir beskrevet som en skapelse ved lovverkets grunn, og utfoldelse når synden settes som lovbrudd. Jegersamfunnet, som eksempel, besto av brutal dyrisk etterlignelse med et formål av intet og manglet oppmerksomhet mot handlingen i-seg’ guddommelige Aura; en evig dvelende klump med materie i sin «frie» naturtilstand. Det var ikke før sivilisasjon kom til, og syndefall ble utgangspunktet for menneskelovens natur i sammenheng med Åndens sådanne utvikling, at mennesket kunne utrede sitt virke i det vi kaller historie og utvikling.

 

Konklusjon

Det finnes få ting ved mennesket som er mer sant enn lidelsen – det er selvsagt at vi lider siden vi lever. Tider kommer hvor menneskets sinnstilstand oppleves som oppstykket av denne lidelsen – lik vår tå når vi skumper det i et hjørne og ønsker vår tilintetgjørelse før en løsning på hvordan smerten takles; bare at denne tå i dette tilfellet er vår sjel. Smerten blir hos vårt sinn, selv om den ikke er nødvendigvis er fatal, for den er en del av oss. Problemstillingen som forsøkes å bli besvart beror ikke på hvordan denne lidelse fjernes, for det blir å fornekte vårt vesen – og sådan vår sjel. Løsningen er ikke satt in concreto, men vises gjennom streben. Denne streben hviler på hvordan man vil lide, ikke hvordan man vil unnslippe lidelse (for det blir å unnslippe vår sjel).  Forutsetningen for dette dilemma [lovverkets dilemma] oppstår ikke ex niholo, men gjennom det betingelsessatte forhold til andre mennesker. Forhold betinger lovverk, for ved forhold må en forholde seg. Ved forhold oppstår konflikt, som lovverket kan irettesettes i – og ved konflikt i et lovverk oppstår forekomsten av feil [synd]; disse feil muliggjør beherskelse og fremgang. Hvorfor er fremgang viktig? Siden alternativet er stillgang, intet, natur – som er menneskets motsetning. Så vel er ønsket om å unnslippe fremgang menneskelig! Men å fornekte ditt ansvar ovenfor utfoldelsen av fremgang blir å fornekte menneskeheten selv, for mennesket er menneskets historie, og menneskets historie er fremgangens oppstandelse. Vi er dem vi har vært og vil være dem vi blir – mennesket er med-lemmer av en kropp – denne kropp er Ånden. Ånden er mediet [lovverket] hvorigjennom fremgang utagerer seg – og her oppstår forholdelseskunsten mellom kaos og orden, mellom det kommende og det som har vært, mellom stillgang og fremgang.

 

 

 

Kildeliste:

  • Slik Talte Zarathustra av Friedrich Nietzsche, 2011, s. 55, (Oversatt av Bjørn Christian Grønner), Spartacus Forlag
  • Skrifter i utvalgt av Walter Benjamin, 2014, s. 93, (Oversatt av Janne Sund), Vidarforlaget
  • Jeg og Du av Martin Buber, 1992, s.56, (Oversatt av Hedvig Wergeland), Cappelen
  • Heidegger – en innføring av Guttorm Fløistad, 2010, s. 249, Pax Forlag
  • Frykt og beven av Søren Kierkegaard, 2011, s. 13 og 79, (Oversatt av Knut Johansen), Oktoberforlaget
  • Underveis mot den annen av Emmanuel Levinas, 2013, (Asbjørn Aarnes som redaktør), Vidarforlaget
  • Bibelen N11BM, Solomons Ordspråk 12:1, Romerne 7:7-9 og Matteus 10:37

 

 

 

 

[1] Søren Kierkegaard – Frykt og beven s. 79

[2] Jeg og Du av Martin Buber, s. 56

[3] Underveis mot den annen av Emmanuel Levinas (Kapittel: Språk og nærhet)

[4] «Emmanuel Levinas: En etisk fornyelse?» Av Steinar Mathisen

[5] Matteus 10:37

[6] Frykt og Beven av Søren Kierkegaard (forord) s.13

[7] Skrifter i utvalg I av Walter Benjamin s. 93

[8] Heidegger – en innføring av Guttorm Fløistad s. 249

[9] Solomons Ordspråk 12:1

[10] Solomons Ordspråk 12:1

[11] Slik talte Zarathustra av Friedrich Nietzsche s. 55

[12] Slik talte Zarathustra av Friedrich Nietzsche s. 55

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s